KAST TERNINGEN OG HÅPE PÅ EN SJANSE TIL

Hvordan verden er det vi vokser opp i? En verden fylt med hat, krig og rasisme..

En verden som ligner rene stigespillet. Noen når langt, andre strever og strever, men når aldri opp til topp. Er aldri god nok. Får aldri en god start. Er så "uheldige" å ha en annen etnisitet. Det å gå i gatene å bli sett ned på? Det å aldri bli norsk nok? Det å bli plassert nederst på rangstigen? Denne stigen kan sammenlignes med stigene i stigespillet. Noen svever gjennom livet, andre må jobbe, jobbe hardt! Jobbe for noe så unødvendig som å bevise at de er norsk nok. Noen sliter med å få plass, andre med å få pass.

Jeg trodde innerst inne at dette temaet ikke var så ille som det skulle vise seg å være. Jeg har hadd en oppfatning at det fantes få rasister i Norge i dag, men der tok jeg feil, muligens fordi jeg omgås folk som er langt fra rasistiske.

JEG føler en skam og en redsel for hvordan rasisme enda eksisterer. Eksisterer på et så høyt nivå i dagens samfunn. Et så høyt nivå at komentarer som at Breivik ikke gjorde noe galt er akseptabelt. For meg er dette helt bak mål.

Kast terningen, fikk du 6 øyne på terningen? Får du en sjanse til? Bruk sjansen godt. I alle fall bruk de 2 øynene du har fått utdelt og se mennesket i stede for hudfargen du ser ved første øyekast. En ting har jeg innsett, kampen er ikke tapt. Vi prøver en omgang til.

Uansett hvor mange ganger vi havner på de røde feltene og faller ned igjen,


uansett hvor lang denne stigen føles,


uansett hvor mange ganger denne stigen må beseires,


Må vi stå sammen. For det handler ikke om å vinne, men om samholdet, og respekten vi burde vise for hvert enkelt individ.

MINE MEST LESTE INNLEGG

Det mest leste innlegget mitt er "Thomas Hayes (Skam William) la ut bilde av innlegget mitt på snapchat" Gjett om jeg var sjokkert når jeg fikk meldinger om det, og takk gud for det. Tenk om jeg ikke hadd fått det med meg?? Syns det er bra at "kjendiser" bruker tid på å belyse viktige tema, og ekstra stas når jeg har skrevet innlegget.

Du kan lese innlegget HER

Det nest meste innlegget er når jeg skriver at jeg har slettet den tidligere bloggen og alle bilder av min sønn. Handler om babyspons debatten og hva argumentene til Morten Hegseth gjorde med meg.

Du kan lese innlegget HER

Det trejde mest leste er "Den brutale og ekte sannheten bak blogg" En kveld jeg sitter å irriterer meg over alle som setter opp den perfekte fasaden. Fasaden som forårsaker enda mer press i sosiale medier. Vi glemmer at det er et menneske bak hver en blogg. Et menneske med følelser og dårlige dager.

Les det HER

DET ER BLITT EN TREND Å SKYLDE PÅ MAN ER DEPRIMERT

Legen spurte meg «er du deprimert?» Jeg svarte «jeg vet ikke..» For hva er egentlig deprimert? Jeg føler det er et stort ord som er blitt en trend å bruke, men hva betyr det egentlig?

Vi hører det mer og mer, og flere og flere kaller seg selv deprimerte. Legen stilte meg mange spørsmål som skulle gi en pekepinne om jeg kunne være deprimert, og tårene trillet ved flere av spørsmålene. Konklusjon var at det var ikke til å legge skjul på at det var elementer av depresjon.

Spørsmålene var ikke vanskelige å svare på da det mest var ja/nei spørsmål, men det var da det gikk opp for meg at flere bruker ordet feil. Det er nesten som det er blitt en trend å skylde på begrepet depresjon med en gang man er lei seg over en periode. Det er selvfølgelig positivt at det ikke lengre er et tabu tema og snakke om. Flere er åpne om psykiske lidelser, men nå er det nesten som det er på tur i en negativ retning hvor ordet blir brukt feil slik at det mister betydning og viktighet.

Når skolearbeidet tar over og du føler deg fortapt. Når du og kjæresten krangler flere ganger. Når du rett og slett bare er lei og sliten. Når matlysten din er dårlig eller du sliter med å sovne.

Nei, du er ikke deprimert. Nei du kan ikke sitte hjemme og diagnostisere deg selv, for om det var slik det fungerte. Har jeg googlet meg både til diagnosen kreft og sykdommer jeg ikke selv klarer å uttale.

DU BLE SLÅTT OG SPARKET...OG INGEN SA NOE

Vi var veldig ung. Vi var dumme, men ikke så dumme. Vi var ikke de smarteste, men nok smart til å forstå forskjellen på rett og galt. Hver dag på skolen så jeg deg. Jeg så du hadde det vondt. Du var ofte alene. Du ble herset med. Du ble dyttet og sparket. Det virket som du var usynlig for alle andre, men ikke for meg. Jeg så deg. Husker du? Det regnet og det var ganske mørkt. Jeg likte ikke når jeg måtte gå alene hjem fra skolen, men hjem måtte jeg. Jeg tok en annen vei en normalt. Den veien mot hovedveien slik at lysene fra bilene gjorde det lysere.

Du var langt fremfor meg, og det var et par personer som gikk sammen i mellom deg og meg.  Jeg skjønte det var deg for du hadde det gule regntrekket over sekken som du alltid hadde når det regnet. Jeg så det va deg for du gikk sakte akkurat som at du nøt at skolen var ferdig. Du var fri. Nå kunne du komme hjem der det var trygt. Ingen som skulle si noe stygt til deg eller plage deg. Ditt fristed.

Du bodde ikke langt unna meg, jeg så deg ofte gå til og fra skolen. Jeg angrer på jeg ikke slo følge med deg, men du vet, sjenerte meg. Jeg viste aldri hva jeg skulle si eller gjøre, så for det meste ned i bakken jeg. 

Det var en ganske så lang rett vei, og ikke var det lenge før jeg måtte ta veien til høyre for å komme meg hjem. Jeg ser de to som går i mellom oss går fortere mot deg. Jeg visste ikke hvem de var da de hadde hette på, men jeg skjønte fort tegningen. De gikk ved siden av deg en liten stund før jeg ser de legger hånd på deg. De dytter deg. De dyttet så hardt at du falt i grøften. Jeg kjenner jeg blir lei meg, og redd på samme tid.

De legger på sprang etter du havnet i grøften, og du reiser deg fort opp igjen og går videre. Du er ikke langt unna hjem, og jeg ser du inn ytterdøren før jeg må ta til høyre. Tempoet mitt økte hjemover. Jeg springer inn til mamma og for å fortelle hva som har skjedd. Jeg vet det ikke er riktig å bli behandlet slik. Mamma kontakter moren din og hun får vite hvordan du egentlig har det og hva som hadde skjedd. Hun blir utrolig takknemmelig for at hun fikk beskjed.

Denne hendelsen har jeg tenkt på så mange ganger. For det er så utrolig viktig å si ifra om du ser noen som ikke har det bra eller blir mobbet.

MÅ JEG KLE AV MEG FOR Å FÅ LESERE OG LIKES

Er det virkelig slik det er blitt? Må vi virkelig dra av oss klærne og posere fremfor kameraet for å få lesere og likes? Vist du vil bli populær og få en del lesere virker det som den enkleste veien er å kle av seg. Sett opp kameraet, kle av deg buksen og press rompen i kameraet så har du klikk. Jeg ser stadig at en del bloggere på topplisten klatrer seg lengre og lengre opp, og jeg blir ikke lenger sjokkert når jeg ser hvorfor.

Den enkleste veien er ikke ofte den beste, og i dette tilfellet er ikke det enkleste det beste. Jeg vet mange drømmer om å kunne leve av sosiale medier, men hva er det verdt? Hva er det verdt når man mister seg selv? Hva er det verdt når man skal se tilbake og ikke kunne være stolt av seg selv? Hva er det verdt når du skaper en familie og det ligger på internett? Det gjelder ikke bare blogg, men generelt alle ulike kanaler av sosiale medier.

Det florerer av lettkledde bilder, og for meg virker det som det blir bare verre og verre. For å gå en fjelltur og ta et «normalt» bilde av utsikten er blitt til å kle på seg lette tettsittende klær og posere oppå toppen uansett vær eller vind.

Alt handler ikke om likes og klikk, ikke mist deg selv i det evige presset om å være populær. Det er et e pes, og det presset om å være populær ser ikke ut til å stoppe.

Bildekilde: https://www.spectra.no/artikkel/kjope-facebook-likes-ingen-god-ide

JEG ER IKKE BARE MAMMA

Med en gang jeg ble mamma var det som om synet på meg ble endret. Akkurat som jeg ikke var en helt vanlig 21 år gammel jente lengre, men en MAMMA.

Å få et barn er det største og beste jeg noen gang har opplevd. Med en gang jeg fikk mitt barn var det akkurat som jeg ble satt i en bås. Nå er du mamma og ikke lenger "kul." Nå er du hun som sitter hjemme hver dag med gulpekluter hengende over skuldrene. Hun som kommer springende inn på butikken i joggebukse og crocs i siste liten. Hun irriterende som bare snakker om barnet sitt til en hver anledning. Hun som rett og slett er blitt "kjedelig." 

Jeg er mamma, men jeg er også:

En 21 år gammel jente

En jente med akkurat samme tanker og drømmer som for 4 år siden.

En jente som kanskje er mer sliten, men det betyr ikke at tiden ikke strekker til til andre ting.

En jente med samme kjærsteproblemer som deg. 

En jente som er blitt mer voksen, men ikke kjedelig. 

Det føles synd at noen av oss som blir foreldre i en "ung" alder skal bli satt i en slags bås hvor man ikke blir inkludert på samme måte. Det at det er en selvfølge at man ikke vil eller kan uten å få en mulighet eller et spørsmål. For uansett om jeg er blitt mamma betyr ikke det at min personlighet, tanker og drømmer forsvinner ut i løse luften. 

10 SYKE KJERRINGRÅD SOM SKAL VIRKE | TOBASCO + FARRIS + BANANSKALL

• Mot hodepine - Legg en pose med isbiter/iskaldt vann på magen, og må dekke navelen. What? Mot hodepine, og dermed legge det på magen

• Mot vorter - Gni bananskall på dem.

• Kløende utslett - Spray Farris på

• Eksem - Kan lindre eksem og psoriasis

• Fyllesyk - Drikk et glass tomatjuice, med litt tobascosaus. Dette skal tydeligvis stimulere leveren din.

Bildekilde : https://tinyurl.com/yaz87yvg

• Matforgiftning - Er du redd for å bli matforgiftet? Det trenger du ikke. Svaret er tydeligvis veldig enkelt. Drikke svart te sammen ristet eller veldig brent brød.

• Tom for barberskum - ikke fortvil, balsam er redningen. balsam skal gjøre hårene mykere slik at det også blir lettere å barbere. Alt jeg har å si er AUUU.

• Rødhet - Er huden din rød i ansiktet, spray ansiktet med kaldt vann eller still deg et par minutter over luften fra en fryser. Dette må jeg teste ut.

Bildekilde : https://tinyurl.com/y98m7v3b

Har du prøvd noen av disse?

EN KVELD I TÅRER.. NÅR BARNET SVEVER MELLOM LIV OG DØD

Hvordan er det når barnet svever mellom liv og død?

I går var en kveld i tårer. Gråter jeg lett tenker du kanskje, og svaret er JA!! Jeg har alltid vært følsom, så med en gang jeg hører en trist sang, ser en trist serie eller film bærer det over. I går kveld var ingen unntak. På NRK begynte serien Helene sjekker inn, hvor hun sjekket inn på nyfødt intensiven. 

Alt virker så ubetydelig. Jeg kjenner en smerte for alle foreldre som måtte gå igjennom et barn født for tidlig. Ingen kan forstå som ikke har opplevd det selv. Det var utrolig trist og se på, men ikke minst var det lærerikt. Jeg sitter med tusen spørsmål og tanker.  Et barn du ikke tørr å ta i, et barn som er så skjørt. Et barn som kanskje ikke er med deg i morgen, neste uke eller neste måned.

Det som skulle være den største gleden i ditt liv, blir et mareritt. En evig redsel erobrer kroppen. Fra det å se for seg å få barnet opp på brystet, og nyte øyeblikket. Blir i stede flere og flere slanger på den lille kroppen. Fra det å studere det lille barnet. Tenke hvor vakkert det er, blir til å studere fargen på kroppen, om den endrer seg. Fra det å glede seg til en hjemreise blir en evig redsel for en ny sjokkbeskjed like rundt hjørnet. 

Alt blir satt i perspektiv. Alt blir virkelig. Alle tankene blir vanskelig å sortere. Man skal ikke stoppe leve og dele, men man får et helt annet syn. Jeg ser drama på sosiale medier om kroppen etter fødselen. Mamma polititet som kommenterer hver en minste ting. Diskusjoner om vogner, bilstoler, smokker....hva som er rett og galt? Jeg mener ikke vi ikke skal være glad for at våre barn er i livet og friske. Jeg mener ikke vi skal stoppe helt opp, men tenke mer over hva som er viktig. Var det nødvendig kommentere magen til hun som akkurat hadde født? Var det virkelig nødvendig å lage en diskusjon om hvilke vogner som er dårligst? Var det ikke veldig unødvendig å dele bilder av magen etter fødselen når det er et nok kroppspress fra før av. 

For virkeligheten er at hun som akkurat har født har kanskje ikke barnet med seg hjem. De foreldrene som kjøpte feil vogn i følge deg har ikke fått brukt den enda for de sitter enda på sykehuset og håper på et mirakel. Du som taster i vei irritert over sosialemedier for at et annet barn bruker merkeklær. Er det nødvendig? For sannheten er at ubrukte barneklær med lappen på blir pakket ned igjen i esker, og satt bort.

Ta dere sammen, ikke kommenter unødvendige ting til andre, og for all del slutt å lage et press av kroppen etter fødselen, for den tiden får du ikke tilbake, og det er så mye som er mer viktigere. 

 

bildekilde: https://www.google.no/search?q=sykehus&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwimsZ-j5OfeAhVPqIsKHeiwAvMQ_AUIDigB&biw=1258&bih=613#imgrc=kbPwHdhfaSvR2M:

24 GAVER RETT FØR JUL ER SINNSYKT

1 desember nærmer seg, og flere tusener av barn ser frem til en ting, julekalenderen/adventskalenderen. Den som henger klar morgenen den 1 med 24 forskjellige gaver. En glede for barnet, et hodebry for foreldre. Hva holder vi på med? Kaste pengene ut av vinduet på 24 forskjellige småting som barnet egentlig ikke trenger. RETT FØR JUL? Jeg forstår at kalenderen er stas, for jeg er selv vokst opp med å få denne kalenderen med alt fra sjokolade, flax lodd, viskelær, fargeblyanter, tyggis, sokker, hårstrikk and so on..... Er jeg takknemlig? Selvfølgelig, men jeg hadde ikke lidd noen nød om denne kalenderen ikke var oppfunnet. For det er ikke mulig å sette foten ned å si "vi har rett og slett ikke råd til julekalender rett før jul" Du vil ikke være den "kjipe" forelderen med dårlig samvittighet for at barnet ditt er det eneste som ikke får noe. For snakkes det gjør det, både i barnehage og skolen.

24 forskjellige småting er ikke alltid lett å finne når vi lever i 2018 der man knapt får en sjokolade for under 50 lappen. Det er ikke lenger slik at man får en 50 lapp i hånden og springer på lekebutikken for å kjøpe deg noe fint. For en 50 lapp i dag på lekebutikken får du knapt en sprettball. Det er ikke til å legge skjul på at prisene blir bare høyere og høyere, og hvordan løser vi da denne adventskalenderen? Det finns mange ulike tips og triks på internett. En av ideene er å lage en kalender med ulike aktiviteter man kan gjøre sammen som en familie. Gjett hva? Det koster penger det også. For han på 11 eller 14 blir nok ikke overlykkelig og begeistret om det står "gå en tur sammen" på lappen. Jeg ser innlegg på facebook der foreldre ønsker tips til 24 gaver til en 2 åring. 2 ÅRING? De forstår ikke en gang, pakker i 24 dager, også stopp? Tviler sterkt på at det blir det store samtalemne i barnehagen rundt frokostbordet.

Det er et evig kjøpepress og det ser ikke ut til å stoppe. Standaren for julegavene blir bare høyere og høyere, og prisene ser ikke ut til å ta en pause. De stiger mer og mer, og jeg lurer virkelig på hvordan dette utvikler seg.

Bildekilde : http://4.bp.blogspot.com/-ZqRbd9_j5V0/Ts9EHeMKJmI/AAAAAAAABLg/lMpb1fw_qZY/s1600/julekalender.jpg

DEN BRUTALE OG EKTE SANNHETEN BAK BLOGG | NÅ ER DET NOK

Føler du livet ditt ikke er instagram vennlig?

Føler du antrekkene dine er kjedelige og "normale"?

Føler du håret ditt er for tynt og kort?

Føler du rett og slett at livet er kjedelig, og alle andre ser ut til å leve livet fult ut?

Her er sannheten. Bak en hver blogg sitter det en person akkurat som deg og meg. En person med ekte følelser og et hjerte som slår.

Livet kan se utrolig spennende og veldig kjekt ut. Et helt vanlig kafe besøk kan se koselig ut bare av å titte på et bilde. Antrekket er topp, håret ser perfekt ut og maten veldig instagram vennlig. Kvelden ute deles på snapchat og instagram. Eksotiske og fargerike drinker. Videoer av venninner som danser og koser seg.

For slik som bildet nedenfor kan jeg se ut, men ikke hver dag.

Du sitter i joggebuksen eller ullklærne som meg med et hår som er bustete og skulle hadd en kur. Noen negler som skulle vært pleid og leggene skulle vært barbert. Som jeg skrev tidligere, sannheten er at bak en hver blogg sitter det en person akkurat som deg og meg.

Vi glemmer av at Instagram, snapchat osv.. kun er en fasade. Det er ikke sannheten. For den brutale sannheten er at etterveksten kan være flere cm ( bare se på min) ullundertøyet og behagelige klær kan være på. Brødskiver blir også spist, ikke kun restaurant mat. Soverommet kan være rotete med klær på gulvet. Det blir ikke brukt et kvarter på hudrutinen hver eneste kveld og morgen, sminken soves på med noen ganger. Magen blir oppblåst, selvbruningen blir skjoldete og for all del sokkene blir hull i!!

VI tillater oss selv å bli påvirket med å tro at andre har det så fint og perfekt, men sannheten er at alle er mennesker. Normale mennesker bare med forskjellige liv. Ser Instagram feeden perfekt ut, betyr ikke at livet bak er perfekt. Prøv å minn deg på det mens du blar igjennom sosiale medier og føler på et evig press.

Det er ikke lett i dagens samfunn, verken for deg eller meg. Det er lov å slippe fasaden, og belyse sannheten i blant.

UKEN SOM VAR | REPORTASJE , INNLEGG I AVISA OG BABYSPONS

God morgen dere! Jeg føler bestandig dagene forsvinner fra meg, men denne uken syntes jeg faktisk har gått i et greit tempo. Ikke for fort og ikke for sakte. Jeg tenkte jeg skulle dele med dere noe av det som har skjedd denne uken.

Det er ikke noe hemmelighet at høydepunktet har vært reportasjen i Avisa Nordland om mitt vendepunkt fra å dele bilder av mitt barn til å plutselig slette hver og ett.

Ellers denne uken har det ikke vært så fint vær til å være ute så mye av tiden har blitt innendørs. I går var det førjulsmarked så jeg og min mor hadde stand på. Bortsett fra at jeg frøys meg igjennom hele dagen så var den bra.

I morgen er det en ny uke så håper jeg dere får en fin uke, har dere noen planer?

FÅ ØYNENE OPP OG SKJERP DERE

Vi er så opptatte av å lukke øynene. Nei mitt barn gjør ikke sånn. Mitt barn er en engel, og gjør ingenting galt. Sannheten er at det mobbes rundt omkring i verden, og for at noen skal bli mobbet. Må det være noen som står bak.

Se opp, opp fra stekepannen med dagens middag. Se opp fra mobiltelefonen, se opp fra akkurat det du holder på med. Legg det bort, ta en prat med ditt barn. For det hjelper ikke lengre å være naive og trangsynte. Det hjelper ikke skrive utallige facebookinnlegg om at ditt barn er det beste i verden. Nok er nok.

Tenker du på hver gang du sier noe unødvendig og frekt om en politiker, kjendis, skuespiller eller personen bak kassen på rema1000? Tenker du over at ditt barn er i nærheten? Vi må slutte å snakke negativt om andre. Om det virkelig er nødvendig, så tenk det inni deg. På den måten risikerer du ikke at ditt barn eller andre lærer av dette. Nå sier jeg ikke at dette er grunnen til at barn og andre mobber, men det kan være med på det.

Jeg blir skremt over at Johannes på 17 år må oppleve å bli bedt om å ta sitt eget liv. Blir jeg overrasket? Egentlig ikke! Vet du hvorfor? Ta en titt i kommentarfeltene til nyhetssakene. Du trenger ikke lese mange kommentarer før du ser voksne mennesker sitte å spy ut stygge kommentarer om andre mennesker de ikke er enig med eller ikke liker.

Foreldre til både små og store lirer ut av seg at både den ene og den andre skal ta sitt eget liv, bli voldtatt og drept. Nei fy deg om du føler deg trygg i ditt eget hjem. Voksne mennesker med barn bruker egne fingre og taster i vei grusomme kommentarer til andre på samme alder som deres barn, men det er lov? Ja!! Selvfølgelig er det lov, for det er ikke deres barn, men om deres egne barn hadde mottatt slike kommentarer hadde jord og himmel vært i bevegelse. Lukk opp øynene og se virkeligheten en gang for alle.

Her sitter du å rakker ned på sophie elise om at hun ikke er et forbilde, men hva i alle dager er du slags forbilde?

JEG VILLE IKKE BLI LAGT MERKE TIL

Ingen skulle se meg. Jeg ville ikke bli lagt merke til. Det var så ille at når jeg var ordenselev så ville jeg helst være hjemme den uken. For læreren ga ofte oppgaver som å dele ut ark. Det betydde for meg at jeg måtte gå rundt i klassen å dele ut ett og ett ark mens alle andre satt på plassene sine å ventet mens de så på meg. Jeg var flau og redd slik at det å få tak i et ark av bunken var det jeg fryktet mest. Det å stå ved siden av en pult å bruke tid på å få opp et ark. Kjenne hjerte dunke fortere og fortere mens kinnene ble rødere og rødere. Stå ved siden av noen å vite at de sitter å venter på at akkurat jeg skal bli ferdig. Det var da jeg skulle ønske jeg var usynlig. Livredd for at noen skulle rope «hvorfor er du så treg?»

BLIR DU SLITEN AV INGENTING?

Er du slik som meg som blir sliten av ingenting. Nå snakker jeg ikke om å springe, jobbe eller trene, men generelt dagliglivet. Blir du sliten før du i det hele tatt er kommet deg ut døren? Der har du meg.

Det kan sammenlignes med å sette et minnekort i kameraet, og du får opp beskjeden «minnekortet er fult.» Du kan enten velge å slette noe, overføre eller kjøpe deg et nytt. Problemet mitt er at jeg klarer verken slette eller overføre, og kan ikke kjøpe nytt.

Tankene i hodet mitt er så mange. Så mange at jeg ikke klarer å sortere dem en gang. Spør du meg hva jeg tenker på, så får du svaret «jeg vet ikke» Sannheten er at jeg vet ikke for det er så mye. Så mange forskjellige tanker jeg bærer på. Så mange tanker som tynger på mine skuldre. Hvor skal jeg starte når jeg har båret på dem i flere år? Jeg skulle ønske jeg kunne trykke på knappen overføre eller slett, men så enkelt er det ikke.

Det meste føles tungt og energien er ikke på topp. Energien brukes på det som er mest nødvendig, og når det er gjort så sier kroppen stopp. Det er ikke bare kjøre på butikken, møtes på kafee osv. For før jeg i det hele tatt er kommet ut døren har jeg prøvd å tenke på ulike scenarioer som kan oppstå, og hva jeg skal si eller gjøre om det eller det skjer. Alt som er nytt er skummelt, og alt jeg ikke vet 100% hva jeg går til går tankene automatisk i en negativ retning.

Jeg har hadd det slik i mange år, og er utrolig lei. Kjenner du det på samme måte? Har du prøvd å gjort noe med det? Jeg håper å få samtale med psykolog i nærmeste fremtid, noe jeg skulle gjort for veldig lenge siden. Bedre sent enn aldri er det ikke det de sier?

BETALER HAN IKKE FØRSTE DATE, DROPP HAN

Betaler han ikke første date, dropp han. «Han er ikke verdt det» «Du finner bedre.» Det florerer av slike kommentarer på nettet når det kommer til akkurat dette teamet om hvem som skal betale første date. Vi henger litt fast i tiden når det kommer til kjærligheten og romantiske handlinger.

Jeg tror mange menn føler seg pliktet til å betale for å vise at han er gentleman, men det finns da andre måter å gjøre det på? Jeg mener at det er ingen problem å dele regningen eller at jenten betaler. Hvorfor ikke? Man skal da ikke basere følelsene sine og avslå en fremtidig kjærlighet basert på hvem som betaler eller ikke. Det syntes ikke jeg blir rett.

Hvem er det egentlig som kommer til det scenarioet i det hele tatt? Nå er det tinder for alle pengene. Swipe til venstre eller høyre. Like bildene til hverandre på instagram, før en tar det første steget å skriver en direktemelding, eller «sliding in to your DM» som vi sier nå. Deretter utveksles det snapchat om man er heldig. Snapper sendes frem og tilbake, og er man ekstra heldig møtes man en gang på fylla for å ende opp på soverommet.

Så hvem skal betale første date? Det trenger du ikke bekymre deg for. Vi har hengt oss fast på hva en gentleman er og hvem som skal betale. Sannheten er at i dag skjer datingen mer og mer bak skjermene hvor man kan tenke seg om før man svarer og gjemme seg i sin komfortsone. Der disse bekymringene om å holde døren oppe, spandere drinker eller hvem som skal ta regningene forsvinner.

HVOR LANGT ER JEG PÅ VEI NÅ?

Hvor langt er jeg på vei denne gang? Da var fredagen kommet igjen. Det føles nesten ut som det kun er mandag, tirsdag og vipps så er det fredag. Nå er vi på vei til Andenes, hvor vi skal tilbringe helgen. Ingen store planer enn å tilbringe tid med familien.

Vi har en 4 timers lang biltur fremfor oss hvor jeg alltid sitter å ser ut av vinduet mens tankene går fra det ene til det andre. Mange sitter med mobilen, og det gjør jeg og, men det går ikke lange tiden før jeg må legge den bort da jeg blir bilsyk av ingenting. På en måte er det godt å bare kunne sitte å slappe av om han i baksetet tillater det. La tankene svirre rundt og kanskje hente litt inspirasjon til noe å skrive om.

Hva er deres planer for helgen?

HVA SKJER I NOVEMBER?

Hva skjer i november? Det er ikke de store planene jeg har enda. Jeg føler ukene forsvinner fortere enn før, og tiden strekker ikke riktig til. Jeg håper været blir bedre, slik at det er mulig å kunne gå ut døren uten å regne bort. Mine ønsker og mål for november:

1. Tilbringe tid med venner og familie

2. Begynne med julegavene, men som vanlig springer jeg nok rundt i siste liten.

3. Være ute og gå turer. Kjenner det på hele meg at alt blir bedre med en gåtur pr dag. Føler meg som en helt annen person.

4. Fortsette å skrive om det som er viktig for meg. Å skrive betyr utrolig mye, og det hjelper veldig å sette ord på både tanker og følelser.

5. Bake, åååå har så lyst på noe godt hele tiden så å bake håper jeg å få gjøre en del av. Enten det er ferdigpakke eller fra bunn av.

Hva er dine planer for november?

J*VLA MAMMABLOGGERE

Jeg fikk mail om jeg ville motta et par flasker i mot bilder på instagram? Jeg fikk mail om å motta smokker i mot bilder på instagram? Jeg fikk mail om å motta klær mot bilder på instagram? Jeg svarte JA. Ja, takk, hvorfor ikke? Gratis klær når økonomien ikke er på topp. Jeg tjente aldri en krone, fikk bare gratis produkter. Jeg delte bilder av min sønn med klærne, med smokkene og flasken. Jeg var bare lille meg som syntes det var morsomt å få gratise ting i posten til min sønn.

Var det verdt det? Nei, både bildene og mammabloggen er slettet. Morten Hegseth sine ord satte seg i meg. Jeg er enig i utrolig mye av det han sier. Nå var ikke instagram fylt med sponsete innlegg, men det var noen. Jeg kjenner meg flau som ble blind. Jeg ble blind på å få gratise produkter og klær. Jeg er flau over at min drøm var å ha en perfekt instagramfeed slik de andre mødrene hadde. Jeg hadde en drøm om å få mange følgere og bildene delt av ulike store kontoer. Jeg så alle dem andre med barn la ut bilder og følgerne vokste som bare det. Jeg ville passe inn. Tankene mine var på likes og delinger. Jeg glemte det var et barn midt opp i dette. Et barn jeg tok bilder av å delte. Fine bilder, som jeg har tatt vare på. Fine bilder var det ja, men det var ikke nødvendig å dele dem med omverden. For det var verken verdt en smokk eller en stilig flaske. Jeg ble litt blind på hva jeg holdte på med.

Jeg tror det er mange der ute som burde tenke seg både to og tre ganger om før de trykker "post". Etter denne babyspons debatten har jeg fått øynene opp for hva andre legger ut, og jeg er skremt. Det skal sies at denne debatten er ikke bare om bloggere, for du verden det er mange der ute som deler bilder og ikke eier en blogg.

Vær så snill å tenk dere godt om før dere legger ut videoer og bilder av deres barn. Ikke legg ut videoer av halvnakne barn som springer rundt. Ikke del raserianfallet til ditt barn når det ikke får kjeks eller godteri. Det er virkelig ikke morsomt. Sårbare øyeblikk skal skje bak de fire husveggene. Ikke sett ditt barn ute i kulden og snøen med lite klær bare for det perfekte bildet av genseren, eller buksen mens du selv står med dunjakke bak kameraet og fryser på hendene. Jeg vet det er lett å bli påvirket, men den sunne fornuften den må vi ha på plass. Hvor går din grense?

THOMAS HAYES (SKAM WILLIAM) LA UT BILDE AV INNLEGGET MITT PÅ SNAPCHAT

For en morgen. Ikke alle dager man våkner opp til meldinger om at Thomas Hayes har lagt ut snap om bilde av innlegget jeg har skrevet i aftenposten. Takk gud for at noen skrev det til meg, ellers hadde jeg aldri fådd det med meg. Jeg kan trygt si at jeg ble starstruck!!

Utrolig morsomt at så mange mennesker muligens får med seg budskapet i innlegget mitt, og at store profiler bruker plattformen sin til noe positivt. Dette blir en dag jeg ikke kommer til å glemme med det første haha.

FØLELSEN AV Å IKKE BLI INKLUDERT OVERSKYGGER DET MESTE.

Det verste jeg visste da jeg gikk på skolen, var de gangene læreren sa «gå to og to sammen,» «finn deg en partner å samarbeide med» eller «sett dere i gruppe for å diskutere».

Jeg visste hvordan det endte. Jeg ble sittende og se fremover mens jeg hørte at de andre sprang rundt til hverandre. Stolene som ble slept rundt omkring i rommet. Hvor skulle jeg gå? Jeg ble som oftest plassert av læreren der det manglet en person.

Jeg husker spesielt én hendelse. Jeg ble plassert sammen med noen jenter i klassen. Vi hadde fått oppgaver vi skulle løse.Men oppgavene var ikke temaet jentene diskuterte. Det var bursdagen til en av dem som var det store samtaleemnet.

«Hva skal vi ha på oss?» «Skal vi spleise på en gave?» Dette var bare et par av spørsmålene som ble stilt. Det eneste spørsmålet jeg satt med var «er jeg den eneste som ikke er invitert?»

Med årene er jeg blitt vant til å høre setningene «jeg tror vi blir for mange» eller «jeg skal høre om du kan være med».På Snapchat og Instagram har jeg erfart at det blir lagt ut utallige bilder av alle andre enn meg. Tårene presser på hver gang.

Å få avslag fra en venninnegjeng er like vondt hver gang. Følelsen av ikke å bli inkludert overskygger det meste. Min løsning var å holde ting inni meg. Og vet dere hva? Jeg gjør det fortsatt.

For hver gang jeg er blitt avvist, har jeg mistet mer og mer selvtillit. Nå sitter jeg igjen med en evig frykt for å bli avvist igjen. Avslagene jeg har fått, har gjort at jeg har bestemt meg for å ta tak i psyken min.

Jeg skal snakke med psykolog. Jeg skulle gjort det for 10 år siden.

Problemet var bare at jeg trodde jeg skulle klare å håndtere ting selv.

HVER DAG KLER JEG PÅ MEG MASKEN

Jeg ser at du snakker og snakker, men jeg hører ikke det du sier. Jeg ser bare munnen din bevege på seg. Jeg har lukket ørene mine for hva du har å si. Jeg vet jeg ikke vil høre det. Nå sitter du nok å snakker om det du alltid gjør. Du skal alltid snakke om hvor bra du har det. Du kan snakke for deg, men jeg ser deg. Jeg ser du ikke har det bra. Jeg kan se igjennom deg. Du har kledd på deg en maske. En maske som skal skjule dine egentlige følelser. Den masken lurer ikke meg. Jeg ser tvers igjennom den. Vet du hvorfor? Fordi jeg bruker å kle på meg akkurat samme masken hver gang jeg tar mine steg over dørkarmen.

TIL 17 ÅR GAMLE MEG

Kjære 17 år gamle meg...Kjære usikre jente. Kjære jente med null selvtillit. Kjære 17 år gamle meg med et stort hjerte, et hjerte som bare ville alle andre vell. Lite visste du om at ting skulle bli mye verre enn de var. Selvtilliten skulle også forverres, men det store hjertet det kommer ikke til å forsvinne. Det skal jeg love deg.

Kjære 17 år gamle meg, ikke se ned i bakken til en hver tid, hev hodet, vær stolt over deg selv og hva du har fått til. Jeg lover deg at om noen år sitter du med en spesiell gave som ingen andre kan ta i fra deg. Hev hodet ditt, ikke se på regndråpene som treffer sølepytten, se fremover med dine blå øyne. Se fremover for hvordan du føler deg nå, lover jeg deg at du ikke vil føle om noen år.

Denne tiden gjør vondt, det vet jeg. Jeg kan på ingen måte ta bort denne tiden, eller spole tilbake og endre det, men en ting kan jeg si til 17 år gamle usikre meg. Stopp opp og pust. Tell til 10 og pust lettet ut, for livet det går sin gang uansett. Jeg vet du ønsker at det skal finnes en pauseknapp, men du vil forandre mening. Forandringer skjer hele tiden så ro ned.

Jeg vet du stresser over hver minste ting, og det kommer du til å gjøre fremover og, men det blir bedre. Noen ting lærer du deg å ikke tenke så mye over, spesielt de tankene som kommer om hva andre tenker om deg. Det store spørsmålet du har i hodet ditt er "Hvordan blir jeg likt, hva må jeg gjøre for å være spesiell?" Vær deg selv. for med alt det du har i hodet ditt nå går utover venner og familie, dessverre. Det går utover deg, psykisk og fysisk. Jeg vet du er sliten. Jeg vet også at det kommer en tøff tid i møte med deg. Din farsfigur går bort, din bestefar. Den tiden blir tøff, men overraskende nok så kommer du styrket ut av det. Uansett hva som skjer fremover kjære usikre jente med alt for mange bekymringer, du kommer styrket ut av hver eneste hendelse fremover. Vær glad for det, for om noen år er du sterkere enn noen gang.

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt dette til deg før, du er verdt utrolig mye, du er snill nok, du er bra nok, du er spesiell nok. Du er et menneske, et menneske som prøver og feiler. Senk skuldrene litt, skyv unna noen av de bekymringene en 17 år gammel jente ikke skal ha. Livet er kort, nyt det i stedet for å lukke øynene og holde tårene tilbake. Åpne de blåe øynene dine og se verden. For verden er nydelig, og menneskene du har rundt deg vil støtte deg uansett hva. En ting skal du huske på, "man får ikke mer enn man kan håndtere". Så kjære 17 år gamle usikre jente med null selvtillit, alt går bra til slutt.

HAR DU IKKE DELT FORHOLDET PÅ FACEBOOK SÅ ER DERE IKKE SAMMEN!

Det store spørsmålet er ikke lenger om han rekker klokkeslette vi har avtalt å dra på kino, men om hvorfor han ikke legger ut bilde av dere på instagram? Hvor mange snakker han med på snapchat? Hvorfor følger han så mange av det motsatte kjønn på sosiale medier?

Hvordan er det vi lever? Vi lager en fasade som vi mener er perfekt og elsker ut i fra det, for om fasaden ikke er oppe, hvor bilder ikke legges ut av at dere er lykkelige, så er dere ikke sammen, for om sivilstatusen på facebook ikke endres til at dere er sammen så er det ikke virkelig. Det er ikke lenger spørsmål om vi skal være kjærester, men når vi skal dele det på facebook? Vi er klistret i hver vår mobil, hvor vi sveiper enten til høyre eller venstre på tinder. Vi glemmer å se hverandre i øynene.

Vi bruker utallige timer fremfor sosiale medier hvor vi psyker oss selv ned med å sitte å sammenligne oss selv med andre. Alt fra kropp og klær til ting. Likte kjæresten din et bilde av det motsatte kjønn føler man seg truet. Hvor du gjerne sitter å blar nedover personens bilder i en stund. Innlegg fra sommeren 2015 kommer frem, og du kjenner enda ikke en trang til å slutte å bla. Du leter etter noe som tyde på at du er bedre eller finere, men mislykkes stadig. Det eneste du oppnår er en konstant bekreftelse på at du ikke har det bra med deg selv.

Det er som om vi skulle vært dyr, en truet art. Vi er mennesker. Mennesker som burde stå sammen og støtte hverandre. Ikke bryte hverandre ned. Dessverre er det slik det er blitt. Sosiale medier er blitt et overfladisk og patetiskt sted hvor flere og flere skryter av det meste. Hvor bildene er redigerte. Poseringene er perfekt slik at magen er flat og rompen er stor. Det obligatoriske kyssebildet fra varmere strøk, middagstallerkenene med en ekositsk utsikt er i fokus. Jevnlig oppdattering av sivilstatuser og hvordan du føler deg.

Har du ikke gjentatte ganger lest noe lignende som dette da du skroller nedover facebook «per følte seg fantastisk,» «berit føler seg overlykkelig.» Jeg har i alle fall lest dette flere ganger. Det er ikke så rart mange deler hva dem tenker og føler. Det første som kommer opp når du åpner facebook er «HVA TENKER DU PÅ?» Det er nok lettere å dele når man føler seg glad, enn om jeg skulle delt hva jeg virkelig tenker og føler.

For akkurat nå sitter jeg i joggebuksen, med håret i hestehale og føler meg stygg. Tusen tanker i hodet. Alt fra regninger til jobb. Jeg har akkurat lagt sønnen min, og prøver å slappe av. Dumme meg som sjekker sosiale medier. For her blir jeg sittende. For jeg er en av dem som sitter å sammenligner meg selv med alle andre og aldri føler meg bra nok. Det skulle tatt seg ut å lage en status om, eller er det der vi mangler?

VI MÅ TA KJÆRLIGHETSSORG MER PÅ ALVOR

Jeg synes at Einar Gelius uttrykker det veldig fint. Han sier at "kjærlighetssorg er sorgen det ikke sendes blomster til. Den rammer tusenvis, men vi snakker lite eller ingenting om den. Vi må begynne å ta kjærlighetssorgen mye mer på alvor."

Å miste en du elsker er smertefullt. Uansett på hvilken måte du blir dumpet. Du blir påvirket både psykisk og fysisk. Sorgen kan være så dyp at helsen blir dårligere.

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om denne sorgen. Ta kjærlighetssorg mye mer på alvor.

Det handler tross alt om menneskenes livskvalitet og helse. Det er ingen sorggrupper eller hjelpeapparater som står klar som ved et dødsfall. Det vil si at du står nokså alene igjen med sorgen.

Derfor er det viktig å ta kjærlighetssorg mye mer på alvor. Sorgprosessen må få gå sin gang, selv om det tar sin tid. Det er viktig å ta en dag av gangen. Selv om det er tungt og vanskelig.

Kjærlighetssorg kan utarte seg på forskjellige vis. Det kan være at du mister matlyst, trøstespiser, ikke får sove, opplever skyldfølelse og noen er redd for at de holder på å bli gal.

Husk at du ikke er alene selv om det kan føles sånn.

Det er viktig å snakke om denne sorgen med venner eller familie for å sette ord på sorgen. Uansett er det viktig å bruke tid for å bearbeide denne kjærlighetssorgen.

"Don't let the person who didn't love you, keep you from the one who will".

VAR DU DEN ENESTE SOM IKKE BLE INVITERT? DU ER IKKE ALENE

Jeg legger blyanten ned. Jeg tror jeg er ferdig. I det blyanten er lagt ned triller tårene. Jeg har skrevet side etter side om mine følelser, og da de endelig er skrevet ned kommer følelsene strømmende på. De følelsene jeg ikke klarer å takle. Hver dag har jeg stengt av følelsene mine. Nok er nok.

SKAL JEG ÅPNE BOKEN? Den ligger rett foran meg, men langt nok unna til at det er tungt å strekke seg etter den. Hva om jeg åpner den? Kan jeg starte med blanke ark, eller skal tankene mine være i fortiden i evigheter? Hvorfor klarer jeg ikke løpe over til den andre siden uten å bli dratt tilbake. Hvorfor skal fortiden hjemsøke meg?

Jeg vil være som alle andre. En normal ungdom som er sosial, har venner, blir ringt eller skrevet til, men her sitter jeg alene med mine tusener av tanker. Hver dag går i reprise. Jeg er som en god melodi, men med dårlig tekst. En trist melodi med en gjentatt setning. Jeg skriver en god melodi, det jeg mener med dette er ikke at jeg har høye tanker om meg selv, men at jeg er en god person. Det vet jeg innerst inne. Jeg tenker på alle andre før meg selv.

Helt siden 6.klasse har jeg hørt at jeg er lett å prate med. Jeg er den dere har kommet til for å snakke om deres problemer og tanker. Vet dere hva? Jeg lyttet og tok med meg deres problemer videre fordi jeg bryr meg, men hvem er det som sitter her alene? Jeg var bare god nok da dere trengte noen å snakke med, for dere viste jeg holdte det inni meg og bar på det. Vet dere hva? Jeg holder det enda inni meg og bærer fortsatt på det i min tunge ryggsekk.

I flere år sitter jeg med problemene og tankene deres, og mine problemer og tanker blir skyvet lengre og lengre unna. Mine tanker kommer i siste rekke slik er jeg bare. Nå er det ikke lengre noen som kommer med problemene sine eller tankene sine til meg. Dette har ført til at jeg nå plutselig sitter med mine egne tanker. Hvordan skal jeg ta tak i mine egne problemer når jeg ikke har gjort det før?

Som 19 år skal jeg sitte med mine egne tanker, og komme med svar. Jeg har ingen svar eller meninger fordi jeg vet ikke hva jeg vil. Som 19 år føler jeg at jeg har mislykket. Hvor er dere nå når jeg trenger noen å dele mine tanker med? Borte, borte som jeg er i tankene deres. Like borte som da dere planla ting rett foran meg uten å invitere meg. Like borte som jeg er i alle de bildene av dere på sosiale medier som jeg ikke er tagget i. Jeg er borte fra deres liv, men jeg sitter fortsatt med mitt liv i hendene, alene.

Alene foran boken min med forhåpentligvis blanke ark. Sannheten er at jeg kommer aldri til å starte helt med blanke ark, for problemene mine og tankene mine står med liten skrift fremst i boken. Jeg innser at den lille skriften fremst i boken kan ikke strykes for det er en del av meg, og en del av hvordan jeg er som person. Det er ikke mulig å bla over den første siden med liten skrift for nå er det på tide å ta tak i livet mitt. Slik som jeg vil at du også skal ta tak i livet ditt som sitter med akkurat samme følelser.