KAST TERNINGEN OG HÅPE PÅ EN SJANSE TIL

Hvordan verden er det vi vokser opp i? En verden fylt med hat, krig og rasisme..

En verden som ligner rene stigespillet. Noen når langt, andre strever og strever, men når aldri opp til topp. Er aldri god nok. Får aldri en god start. Er så "uheldige" å ha en annen etnisitet. Det å gå i gatene å bli sett ned på? Det å aldri bli norsk nok? Det å bli plassert nederst på rangstigen? Denne stigen kan sammenlignes med stigene i stigespillet. Noen svever gjennom livet, andre må jobbe, jobbe hardt! Jobbe for noe så unødvendig som å bevise at de er norsk nok. Noen sliter med å få plass, andre med å få pass.

Jeg trodde innerst inne at dette temaet ikke var så ille som det skulle vise seg å være. Jeg har hadd en oppfatning at det fantes få rasister i Norge i dag, men der tok jeg feil, muligens fordi jeg omgås folk som er langt fra rasistiske.

JEG føler en skam og en redsel for hvordan rasisme enda eksisterer. Eksisterer på et så høyt nivå i dagens samfunn. Et så høyt nivå at komentarer som at Breivik ikke gjorde noe galt er akseptabelt. For meg er dette helt bak mål.

Kast terningen, fikk du 6 øyne på terningen? Får du en sjanse til? Bruk sjansen godt. I alle fall bruk de 2 øynene du har fått utdelt og se mennesket i stede for hudfargen du ser ved første øyekast. En ting har jeg innsett, kampen er ikke tapt. Vi prøver en omgang til.

Uansett hvor mange ganger vi havner på de røde feltene og faller ned igjen,


uansett hvor lang denne stigen føles,


uansett hvor mange ganger denne stigen må beseires,


Må vi stå sammen. For det handler ikke om å vinne, men om samholdet, og respekten vi burde vise for hvert enkelt individ.

MINE MEST LESTE INNLEGG

Det mest leste innlegget mitt er "Thomas Hayes (Skam William) la ut bilde av innlegget mitt på snapchat" Gjett om jeg var sjokkert når jeg fikk meldinger om det, og takk gud for det. Tenk om jeg ikke hadd fått det med meg?? Syns det er bra at "kjendiser" bruker tid på å belyse viktige tema, og ekstra stas når jeg har skrevet innlegget.

Du kan lese innlegget HER

Det nest meste innlegget er når jeg skriver at jeg har slettet den tidligere bloggen og alle bilder av min sønn. Handler om babyspons debatten og hva argumentene til Morten Hegseth gjorde med meg.

Du kan lese innlegget HER

Det trejde mest leste er "Den brutale og ekte sannheten bak blogg" En kveld jeg sitter å irriterer meg over alle som setter opp den perfekte fasaden. Fasaden som forårsaker enda mer press i sosiale medier. Vi glemmer at det er et menneske bak hver en blogg. Et menneske med følelser og dårlige dager.

Les det HER

DET ER BLITT EN TREND Å SKYLDE PÅ MAN ER DEPRIMERT

Legen spurte meg «er du deprimert?» Jeg svarte «jeg vet ikke..» For hva er egentlig deprimert? Jeg føler det er et stort ord som er blitt en trend å bruke, men hva betyr det egentlig?

Vi hører det mer og mer, og flere og flere kaller seg selv deprimerte. Legen stilte meg mange spørsmål som skulle gi en pekepinne om jeg kunne være deprimert, og tårene trillet ved flere av spørsmålene. Konklusjon var at det var ikke til å legge skjul på at det var elementer av depresjon.

Spørsmålene var ikke vanskelige å svare på da det mest var ja/nei spørsmål, men det var da det gikk opp for meg at flere bruker ordet feil. Det er nesten som det er blitt en trend å skylde på begrepet depresjon med en gang man er lei seg over en periode. Det er selvfølgelig positivt at det ikke lengre er et tabu tema og snakke om. Flere er åpne om psykiske lidelser, men nå er det nesten som det er på tur i en negativ retning hvor ordet blir brukt feil slik at det mister betydning og viktighet.

Når skolearbeidet tar over og du føler deg fortapt. Når du og kjæresten krangler flere ganger. Når du rett og slett bare er lei og sliten. Når matlysten din er dårlig eller du sliter med å sovne.

Nei, du er ikke deprimert. Nei du kan ikke sitte hjemme og diagnostisere deg selv, for om det var slik det fungerte. Har jeg googlet meg både til diagnosen kreft og sykdommer jeg ikke selv klarer å uttale.

DU BLE SLÅTT OG SPARKET…OG INGEN SA NOE

Vi var veldig ung. Vi var dumme, men ikke så dumme. Vi var ikke de smarteste, men nok smart til å forstå forskjellen på rett og galt. Hver dag på skolen så jeg deg. Jeg så du hadde det vondt. Du var ofte alene. Du ble herset med. Du ble dyttet og sparket. Det virket som du var usynlig for alle andre, men ikke for meg. Jeg så deg. Husker du? Det regnet og det var ganske mørkt. Jeg likte ikke når jeg måtte gå alene hjem fra skolen, men hjem måtte jeg. Jeg tok en annen vei en normalt. Den veien mot hovedveien slik at lysene fra bilene gjorde det lysere.

Du var langt fremfor meg, og det var et par personer som gikk sammen i mellom deg og meg.  Jeg skjønte det var deg for du hadde det gule regntrekket over sekken som du alltid hadde når det regnet. Jeg så det va deg for du gikk sakte akkurat som at du nøt at skolen var ferdig. Du var fri. Nå kunne du komme hjem der det var trygt. Ingen som skulle si noe stygt til deg eller plage deg. Ditt fristed.

Du bodde ikke langt unna meg, jeg så deg ofte gå til og fra skolen. Jeg angrer på jeg ikke slo følge med deg, men du vet, sjenerte meg. Jeg viste aldri hva jeg skulle si eller gjøre, så for det meste ned i bakken jeg. 

Det var en ganske så lang rett vei, og ikke var det lenge før jeg måtte ta veien til høyre for å komme meg hjem. Jeg ser de to som går i mellom oss går fortere mot deg. Jeg visste ikke hvem de var da de hadde hette på, men jeg skjønte fort tegningen. De gikk ved siden av deg en liten stund før jeg ser de legger hånd på deg. De dytter deg. De dyttet så hardt at du falt i grøften. Jeg kjenner jeg blir lei meg, og redd på samme tid.

De legger på sprang etter du havnet i grøften, og du reiser deg fort opp igjen og går videre. Du er ikke langt unna hjem, og jeg ser du inn ytterdøren før jeg må ta til høyre. Tempoet mitt økte hjemover. Jeg springer inn til mamma og for å fortelle hva som har skjedd. Jeg vet det ikke er riktig å bli behandlet slik. Mamma kontakter moren din og hun får vite hvordan du egentlig har det og hva som hadde skjedd. Hun blir utrolig takknemmelig for at hun fikk beskjed.

Denne hendelsen har jeg tenkt på så mange ganger. For det er så utrolig viktig å si ifra om du ser noen som ikke har det bra eller blir mobbet.

MÅ JEG KLE AV MEG FOR Å FÅ LESERE OG LIKES

Er det virkelig slik det er blitt? Må vi virkelig dra av oss klærne og posere fremfor kameraet for å få lesere og likes? Vist du vil bli populær og få en del lesere virker det som den enkleste veien er å kle av seg. Sett opp kameraet, kle av deg buksen og press rompen i kameraet så har du klikk. Jeg ser stadig at en del bloggere på topplisten klatrer seg lengre og lengre opp, og jeg blir ikke lenger sjokkert når jeg ser hvorfor.

Den enkleste veien er ikke ofte den beste, og i dette tilfellet er ikke det enkleste det beste. Jeg vet mange drømmer om å kunne leve av sosiale medier, men hva er det verdt? Hva er det verdt når man mister seg selv? Hva er det verdt når man skal se tilbake og ikke kunne være stolt av seg selv? Hva er det verdt når du skaper en familie og det ligger på internett? Det gjelder ikke bare blogg, men generelt alle ulike kanaler av sosiale medier.

Det florerer av lettkledde bilder, og for meg virker det som det blir bare verre og verre. For å gå en fjelltur og ta et «normalt» bilde av utsikten er blitt til å kle på seg lette tettsittende klær og posere oppå toppen uansett vær eller vind.

Alt handler ikke om likes og klikk, ikke mist deg selv i det evige presset om å være populær. Det er et e pes, og det presset om å være populær ser ikke ut til å stoppe.

JEG ER IKKE BARE MAMMA

Å få et barn er det største og beste jeg noen gang har opplevd. Med en gang jeg fikk mitt barn var det akkurat som jeg ble satt i en bås. Nå er du mamma og ikke lenger “kul.” Nå er du hun som sitter hjemme hver dag med gulpekluter hengende over skuldrene. Hun som kommer springende inn på butikken i joggebukse og crocs i siste liten. Hun irriterende som bare snakker om barnet sitt til en hver anledning. Hun som rett og slett er blitt “kjedelig.” 

Jeg er mamma, men jeg er også:

En 21 år gammel jente

En jente med akkurat samme tanker og drømmer som for 4 år siden.

En jente som kanskje er mer sliten, men det betyr ikke at tiden ikke strekker til til andre ting.

En jente med samme kjærsteproblemer som deg. 

En jente som er blitt mer voksen, men ikke kjedelig. 

Det føles synd at noen av oss som blir foreldre i en “ung” alder skal bli satt i en slags bås hvor man ikke blir inkludert på samme måte. Det at det er en selvfølge at man ikke vil eller kan uten å få en mulighet eller et spørsmål. For uansett om jeg er blitt mamma betyr ikke det at min personlighet, tanker og drømmer forsvinner ut i løse luften. 

10 SYKE KJERRINGRÅD SOM SKAL VIRKE | TOBASCO + FARRIS + BANANSKALL

• Mot hodepine – Legg en pose med isbiter/iskaldt vann på magen, og må dekke navelen. What? Mot hodepine, og dermed legge det på magen

• Mot vorter – Gni bananskall på dem.

• Kløende utslett – Spray Farris på

• Eksem – Kan lindre eksem og psoriasis

• Fyllesyk – Drikk et glass tomatjuice, med litt tobascosaus. Dette skal tydeligvis stimulere leveren din.

• Matforgiftning – Er du redd for å bli matforgiftet? Det trenger du ikke. Svaret er tydeligvis veldig enkelt. Drikke svart te sammen ristet eller veldig brent brød.

• Tom for barberskum – ikke fortvil, balsam er redningen. balsam skal gjøre hårene mykere slik at det også blir lettere å barbere. Alt jeg har å si er AUUU.

• Rødhet – Er huden din rød i ansiktet, spray ansiktet med kaldt vann eller still deg et par minutter over luften fra en fryser. Dette må jeg teste ut.

 

Har du prøvd noen av disse?

EN KVELD I TÅRER.. NÅR BARNET SVEVER MELLOM LIV OG DØD

I går var en kveld i tårer. Gråter jeg lett tenker du kanskje, og svaret er JA!! Jeg har alltid vært følsom, så med en gang jeg hører en trist sang, ser en trist serie eller film bærer det over. I går kveld var ingen unntak. På NRK begynte serien Helene sjekker inn, hvor hun sjekket inn på nyfødt intensiven. 

Alt virker så ubetydelig. Jeg kjenner en smerte for alle foreldre som måtte gå igjennom et barn født for tidlig. Ingen kan forstå som ikke har opplevd det selv. Det var utrolig trist og se på, men ikke minst var det lærerikt. Jeg sitter med tusen spørsmål og tanker.  Et barn du ikke tørr å ta i, et barn som er så skjørt. Et barn som kanskje ikke er med deg i morgen, neste uke eller neste måned.

Det som skulle være den største gleden i ditt liv, blir et mareritt. En evig redsel erobrer kroppen. Fra det å se for seg å få barnet opp på brystet, og nyte øyeblikket. Blir i stede flere og flere slanger på den lille kroppen. Fra det å studere det lille barnet. Tenke hvor vakkert det er, blir til å studere fargen på kroppen, om den endrer seg. Fra det å glede seg til en hjemreise blir en evig redsel for en ny sjokkbeskjed like rundt hjørnet. 

Alt blir satt i perspektiv. Alt blir virkelig. Alle tankene blir vanskelig å sortere. Man skal ikke stoppe leve og dele, men man får et helt annet syn. Jeg ser drama på sosiale medier om kroppen etter fødselen. Mamma polititet som kommenterer hver en minste ting. Diskusjoner om vogner, bilstoler, smokker….hva som er rett og galt? Jeg mener ikke vi ikke skal være glad for at våre barn er i livet og friske. Jeg mener ikke vi skal stoppe helt opp, men tenke mer over hva som er viktig. Var det nødvendig kommentere magen til hun som akkurat hadde født? Var det virkelig nødvendig å lage en diskusjon om hvilke vogner som er dårligst? Var det ikke veldig unødvendig å dele bilder av magen etter fødselen når det er et nok kroppspress fra før av. 

For virkeligheten er at hun som akkurat har født har kanskje ikke barnet med seg hjem. De foreldrene som kjøpte feil vogn i følge deg har ikke fått brukt den enda for de sitter enda på sykehuset og håper på et mirakel. Du som taster i vei irritert over sosialemedier for at et annet barn bruker merkeklær. Er det nødvendig? For sannheten er at ubrukte barneklær med lappen på blir pakket ned igjen i esker, og satt bort.

Ta dere sammen, ikke kommenter unødvendige ting til andre, og for all del slutt å lage et press av kroppen etter fødselen, for den tiden får du ikke tilbake, og det er så mye som er mer viktigere. 

 

bildekilde: https://www.google.no/search?q=sykehus&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwimsZ-j5OfeAhVPqIsKHeiwAvMQ_AUIDigB&biw=1258&bih=613#imgrc=kbPwHdhfaSvR2M:

24 GAVER RETT FØR JUL ER SINNSYKT

1 desember nærmer seg, og flere tusener av barn ser frem til en ting, julekalenderen/adventskalenderen. Den som henger klar morgenen den 1 med 24 forskjellige gaver. En glede for barnet, et hodebry for foreldre. Hva holder vi på med? Kaste pengene ut av vinduet på 24 forskjellige småting som barnet egentlig ikke trenger. RETT FØR JUL? Jeg forstår at kalenderen er stas, for jeg er selv vokst opp med å få denne kalenderen med alt fra sjokolade, flax lodd, viskelær, fargeblyanter, tyggis, sokker, hårstrikk and so on….. Er jeg takknemlig? Selvfølgelig, men jeg hadde ikke lidd noen nød om denne kalenderen ikke var oppfunnet. For det er ikke mulig å sette foten ned å si "vi har rett og slett ikke råd til julekalender rett før jul" Du vil ikke være den "kjipe" forelderen med dårlig samvittighet for at barnet ditt er det eneste som ikke får noe. For snakkes det gjør det, både i barnehage og skolen.

24 forskjellige småting er ikke alltid lett å finne når vi lever i 2018 der man knapt får en sjokolade for under 50 lappen. Det er ikke lenger slik at man får en 50 lapp i hånden og springer på lekebutikken for å kjøpe deg noe fint. For en 50 lapp i dag på lekebutikken får du knapt en sprettball. Det er ikke til å legge skjul på at prisene blir bare høyere og høyere, og hvordan løser vi da denne adventskalenderen? Det finns mange ulike tips og triks på internett. En av ideene er å lage en kalender med ulike aktiviteter man kan gjøre sammen som en familie. Gjett hva? Det koster penger det også. For han på 11 eller 14 blir nok ikke overlykkelig og begeistret om det står "gå en tur sammen" på lappen. Jeg ser innlegg på facebook der foreldre ønsker tips til 24 gaver til en 2 åring. 2 ÅRING? De forstår ikke en gang, pakker i 24 dager, også stopp? Tviler sterkt på at det blir det store samtalemne i barnehagen rundt frokostbordet.

Det er et evig kjøpepress og det ser ikke ut til å stoppe. Standaren for julegavene blir bare høyere og høyere, og prisene ser ikke ut til å ta en pause. De stiger mer og mer, og jeg lurer virkelig på hvordan dette utvikler seg.

Bildekilde : http://4.bp.blogspot.com/-ZqRbd9_j5V0/Ts9EHeMKJmI/AAAAAAAABLg/lMpb1fw_qZY/s1600/julekalender.jpg

DEN BRUTALE OG EKTE SANNHETEN BAK BLOGG | NÅ ER DET NOK

Føler du livet ditt ikke er instagram vennlig?

Føler du antrekkene dine er kjedelige og "normale"?

Føler du håret ditt er for tynt og kort?

Føler du rett og slett at livet er kjedelig, og alle andre ser ut til å leve livet fult ut?

Her er sannheten. Bak en hver blogg sitter det en person akkurat som deg og meg. En person med ekte følelser og et hjerte som slår.

Livet kan se utrolig spennende og veldig kjekt ut. Et helt vanlig kafe besøk kan se koselig ut bare av å titte på et bilde. Antrekket er topp, håret ser perfekt ut og maten veldig instagram vennlig. Kvelden ute deles på snapchat og instagram. Eksotiske og fargerike drinker. Videoer av venninner som danser og koser seg.

For slik som bildet nedenfor kan jeg se ut, men ikke hver dag.

Du sitter i joggebuksen eller ullklærne som meg med et hår som er bustete og skulle hadd en kur. Noen negler som skulle vært pleid og leggene skulle vært barbert. Som jeg skrev tidligere, sannheten er at bak en hver blogg sitter det en person akkurat som deg og meg.

Vi glemmer av at Instagram, snapchat osv.. kun er en fasade. Det er ikke sannheten. For den brutale sannheten er at etterveksten kan være flere cm ( bare se på min) ullundertøyet og behagelige klær kan være på. Brødskiver blir også spist, ikke kun restaurant mat. Soverommet kan være rotete med klær på gulvet. Det blir ikke brukt et kvarter på hudrutinen hver eneste kveld og morgen, sminken soves på med noen ganger. Magen blir oppblåst, selvbruningen blir skjoldete og for all del sokkene blir hull i!!

VI tillater oss selv å bli påvirket med å tro at andre har det så fint og perfekt, men sannheten er at alle er mennesker. Normale mennesker bare med forskjellige liv. Ser Instagram feeden perfekt ut, betyr ikke at livet bak er perfekt. Prøv å minn deg på det mens du blar igjennom sosiale medier og føler på et evig press.

Det er ikke lett i dagens samfunn, verken for deg eller meg. Det er lov å slippe fasaden, og belyse sannheten i blant.