THOMAS HAYES (SKAM WILLIAM) LA UT BILDE AV INNLEGGET MITT PÅ SNAPCHAT

For en morgen. Ikke alle dager man våkner opp til meldinger om at Thomas Hayes har lagt ut snap om bilde av innlegget jeg har skrevet i aftenposten. Takk gud for at noen skrev det til meg, ellers hadde jeg aldri fådd det med meg. Jeg kan trygt si at jeg ble starstruck!!

Utrolig morsomt at så mange mennesker muligens får med seg budskapet i innlegget mitt, og at store profiler bruker plattformen sin til noe positivt. Dette blir en dag jeg ikke kommer til å glemme med det første haha.

FØLELSEN AV Å IKKE BLI INKLUDERT OVERSKYGGER DET MESTE.

Det verste jeg visste da jeg gikk på skolen, var de gangene læreren sa «gå to og to sammen,» «finn deg en partner å samarbeide med» eller «sett dere i gruppe for å diskutere».

Jeg visste hvordan det endte. Jeg ble sittende og se fremover mens jeg hørte at de andre sprang rundt til hverandre. Stolene som ble slept rundt omkring i rommet. Hvor skulle jeg gå? Jeg ble som oftest plassert av læreren der det manglet en person.

Jeg husker spesielt én hendelse. Jeg ble plassert sammen med noen jenter i klassen. Vi hadde fått oppgaver vi skulle løse.Men oppgavene var ikke temaet jentene diskuterte. Det var bursdagen til en av dem som var det store samtaleemnet.

«Hva skal vi ha på oss?» «Skal vi spleise på en gave?» Dette var bare et par av spørsmålene som ble stilt. Det eneste spørsmålet jeg satt med var «er jeg den eneste som ikke er invitert?»

Med årene er jeg blitt vant til å høre setningene «jeg tror vi blir for mange» eller «jeg skal høre om du kan være med».På Snapchat og Instagram har jeg erfart at det blir lagt ut utallige bilder av alle andre enn meg. Tårene presser på hver gang.

Å få avslag fra en venninnegjeng er like vondt hver gang. Følelsen av ikke å bli inkludert overskygger det meste. Min løsning var å holde ting inni meg. Og vet dere hva? Jeg gjør det fortsatt.

For hver gang jeg er blitt avvist, har jeg mistet mer og mer selvtillit. Nå sitter jeg igjen med en evig frykt for å bli avvist igjen. Avslagene jeg har fått, har gjort at jeg har bestemt meg for å ta tak i psyken min.

Jeg skal snakke med psykolog. Jeg skulle gjort det for 10 år siden.

Problemet var bare at jeg trodde jeg skulle klare å håndtere ting selv.

 

HVER DAG KLER JEG PÅ MEG MASKEN

Jeg ser at du snakker og snakker, men jeg hører ikke det du sier. Jeg ser bare munnen din bevege på seg. Jeg har lukket ørene mine for hva du har å si. Jeg vet jeg ikke vil høre det. Nå sitter du nok å snakker om det du alltid gjør. Du skal alltid snakke om hvor bra du har det. Du kan snakke for deg, men jeg ser deg. Jeg ser du ikke har det bra. Jeg kan se igjennom deg. Du har kledd på deg en maske. En maske som skal skjule dine egentlige følelser. Den masken lurer ikke meg. Jeg ser tvers igjennom den. Vet du hvorfor? Fordi jeg bruker å kle på meg akkurat samme masken hver gang jeg tar mine steg over dørkarmen.

TIL 17 ÅR GAMLE MEG

Kjære 17 år gamle meg…Kjære usikre jente. Kjære jente med null selvtillit. Kjære 17 år gamle meg med et stort hjerte, et hjerte som bare ville alle andre vell. Lite visste du om at ting skulle bli mye verre enn de var. Selvtilliten skulle også forverres, men det store hjertet det kommer ikke til å forsvinne. Det skal jeg love deg.

Kjære 17 år gamle meg, ikke se ned i bakken til en hver tid, hev hodet, vær stolt over deg selv og hva du har fått til. Jeg lover deg at om noen år sitter du med en spesiell gave som ingen andre kan ta i fra deg. Hev hodet ditt, ikke se på regndråpene som treffer sølepytten, se fremover med dine blå øyne. Se fremover for hvordan du føler deg nå, lover jeg deg at du ikke vil føle om noen år.

Denne tiden gjør vondt, det vet jeg. Jeg kan på ingen måte ta bort denne tiden, eller spole tilbake og endre det, men en ting kan jeg si til 17 år gamle usikre meg. Stopp opp og pust. Tell til 10 og pust lettet ut, for livet det går sin gang uansett. Jeg vet du ønsker at det skal finnes en pauseknapp, men du vil forandre mening. Forandringer skjer hele tiden så ro ned.

Jeg vet du stresser over hver minste ting, og det kommer du til å gjøre fremover og, men det blir bedre. Noen ting lærer du deg å ikke tenke så mye over, spesielt de tankene som kommer om hva andre tenker om deg. Det store spørsmålet du har i hodet ditt er "Hvordan blir jeg likt, hva må jeg gjøre for å være spesiell?" Vær deg selv. for med alt det du har i hodet ditt nå går utover venner og familie, dessverre. Det går utover deg, psykisk og fysisk. Jeg vet du er sliten. Jeg vet også at det kommer en tøff tid i møte med deg. Din farsfigur går bort, din bestefar. Den tiden blir tøff, men overraskende nok så kommer du styrket ut av det. Uansett hva som skjer fremover kjære usikre jente med alt for mange bekymringer, du kommer styrket ut av hver eneste hendelse fremover. Vær glad for det, for om noen år er du sterkere enn noen gang.

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt dette til deg før, du er verdt utrolig mye, du er snill nok, du er bra nok, du er spesiell nok. Du er et menneske, et menneske som prøver og feiler. Senk skuldrene litt, skyv unna noen av de bekymringene en 17 år gammel jente ikke skal ha. Livet er kort, nyt det i stedet for å lukke øynene og holde tårene tilbake. Åpne de blåe øynene dine og se verden. For verden er nydelig, og menneskene du har rundt deg vil støtte deg uansett hva. En ting skal du huske på, "man får ikke mer enn man kan håndtere". Så kjære 17 år gamle usikre jente med null selvtillit, alt går bra til slutt.

HAR DU IKKE DELT FORHOLDET PÅ FACEBOOK SÅ ER DERE IKKE SAMMEN!

Det store spørsmålet er ikke lenger om han rekker klokkeslette vi har avtalt å dra på kino, men om hvorfor han ikke legger ut bilde av dere på instagram? Hvor mange snakker han med på snapchat? Hvorfor følger han så mange av det motsatte kjønn på sosiale medier?

Hvordan er det vi lever? Vi lager en fasade som vi mener er perfekt og elsker ut i fra det, for om fasaden ikke er oppe, hvor bilder ikke legges ut av at dere er lykkelige, så er dere ikke sammen, for om sivilstatusen på facebook ikke endres til at dere er sammen så er det ikke virkelig. Det er ikke lenger spørsmål om vi skal være kjærester, men når vi skal dele det på facebook? Vi er klistret i hver vår mobil, hvor vi sveiper enten til høyre eller venstre på tinder. Vi glemmer å se hverandre i øynene.

Vi bruker utallige timer fremfor sosiale medier hvor vi psyker oss selv ned med å sitte å sammenligne oss selv med andre. Alt fra kropp og klær til ting. Likte kjæresten din et bilde av det motsatte kjønn føler man seg truet. Hvor du gjerne sitter å blar nedover personens bilder i en stund. Innlegg fra sommeren 2015 kommer frem, og du kjenner enda ikke en trang til å slutte å bla. Du leter etter noe som tyde på at du er bedre eller finere, men mislykkes stadig. Det eneste du oppnår er en konstant bekreftelse på at du ikke har det bra med deg selv.

Det er som om vi skulle vært dyr, en truet art. Vi er mennesker. Mennesker som burde stå sammen og støtte hverandre. Ikke bryte hverandre ned. Dessverre er det slik det er blitt. Sosiale medier er blitt et overfladisk og patetiskt sted hvor flere og flere skryter av det meste. Hvor bildene er redigerte. Poseringene er perfekt slik at magen er flat og rompen er stor. Det obligatoriske kyssebildet fra varmere strøk, middagstallerkenene med en ekositsk utsikt er i fokus. Jevnlig oppdattering av sivilstatuser og hvordan du føler deg.

Har du ikke gjentatte ganger lest noe lignende som dette da du skroller nedover facebook «per følte seg fantastisk,» «berit føler seg overlykkelig.» Jeg har i alle fall lest dette flere ganger. Det er ikke så rart mange deler hva dem tenker og føler. Det første som kommer opp når du åpner facebook er «HVA TENKER DU PÅ?» Det er nok lettere å dele når man føler seg glad, enn om jeg skulle delt hva jeg virkelig tenker og føler.

For akkurat nå sitter jeg i joggebuksen, med håret i hestehale og føler meg stygg. Tusen tanker i hodet. Alt fra regninger til jobb. Jeg har akkurat lagt sønnen min, og prøver å slappe av. Dumme meg som sjekker sosiale medier. For her blir jeg sittende. For jeg er en av dem som sitter å sammenligner meg selv med alle andre og aldri føler meg bra nok. Det skulle tatt seg ut å lage en status om, eller er det der vi mangler?

VI MÅ TA KJÆRLIGHETSSORG MER PÅ ALVOR

Jeg synes at Einar Gelius uttrykker det veldig fint. Han sier at “kjærlighetssorg er sorgen det ikke sendes blomster til. Den rammer tusenvis, men vi snakker lite eller ingenting om den. Vi må begynne å ta kjærlighetssorgen mye mer på alvor.”

Å miste en du elsker er smertefullt. Uansett på hvilken måte du blir dumpet. Du blir påvirket både psykisk og fysisk. Sorgen kan være så dyp at helsen blir dårligere.

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om denne sorgen. Ta kjærlighetssorg mye mer på alvor.

Det handler tross alt om menneskenes livskvalitet og helse. Det er ingen sorggrupper eller hjelpeapparater som står klar som ved et dødsfall. Det vil si at du står nokså alene igjen med sorgen.

Derfor er det viktig å ta kjærlighetssorg mye mer på alvor. Sorgprosessen må få gå sin gang, selv om det tar sin tid. Det er viktig å ta en dag av gangen. Selv om det er tungt og vanskelig.

Kjærlighetssorg kan utarte seg på forskjellige vis. Det kan være at du mister matlyst, trøstespiser, ikke får sove, opplever skyldfølelse og noen er redd for at de holder på å bli gal.

Husk at du ikke er alene selv om det kan føles sånn.

Det er viktig å snakke om denne sorgen med venner eller familie for å sette ord på sorgen. Uansett er det viktig å bruke tid for å bearbeide denne kjærlighetssorgen.

“Don’t let the person who didn’t love you, keep you from the one who will”.

 

VAR DU DEN ENESTE SOM IKKE BLE INVITERT? DU ER IKKE ALENE

Jeg legger blyanten ned. Jeg tror jeg er ferdig. I det blyanten er lagt ned triller tårene. Jeg har skrevet side etter side om mine følelser, og da de endelig er skrevet ned kommer følelsene strømmende på. De følelsene jeg ikke klarer å takle. Hver dag har jeg stengt av følelsene mine. Nok er nok.

SKAL JEG ÅPNE BOKEN? Den ligger rett foran meg, men langt nok unna til at det er tungt å strekke seg etter den. Hva om jeg åpner den? Kan jeg starte med blanke ark, eller skal tankene mine være i fortiden i evigheter? Hvorfor klarer jeg ikke løpe over til den andre siden uten å bli dratt tilbake. Hvorfor skal fortiden hjemsøke meg?

Jeg vil være som alle andre. En normal ungdom som er sosial, har venner, blir ringt eller skrevet til, men her sitter jeg alene med mine tusener av tanker. Hver dag går i reprise. Jeg er som en god melodi, men med dårlig tekst. En trist melodi med en gjentatt setning. Jeg skriver en god melodi, det jeg mener med dette er ikke at jeg har høye tanker om meg selv, men at jeg er en god person. Det vet jeg innerst inne. Jeg tenker på alle andre før meg selv.

Helt siden 6.klasse har jeg hørt at jeg er lett å prate med. Jeg er den dere har kommet til for å snakke om deres problemer og tanker. Vet dere hva? Jeg lyttet og tok med meg deres problemer videre fordi jeg bryr meg, men hvem er det som sitter her alene? Jeg var bare god nok da dere trengte noen å snakke med, for dere viste jeg holdte det inni meg og bar på det. Vet dere hva? Jeg holder det enda inni meg og bærer fortsatt på det i min tunge ryggsekk.

I flere år sitter jeg med problemene og tankene deres, og mine problemer og tanker blir skyvet lengre og lengre unna. Mine tanker kommer i siste rekke slik er jeg bare. Nå er det ikke lengre noen som kommer med problemene sine eller tankene sine til meg. Dette har ført til at jeg nå plutselig sitter med mine egne tanker. Hvordan skal jeg ta tak i mine egne problemer når jeg ikke har gjort det før?

Som 19 år skal jeg sitte med mine egne tanker, og komme med svar. Jeg har ingen svar eller meninger fordi jeg vet ikke hva jeg vil. Som 19 år føler jeg at jeg har mislykket. Hvor er dere nå når jeg trenger noen å dele mine tanker med? Borte, borte som jeg er i tankene deres. Like borte som da dere planla ting rett foran meg uten å invitere meg. Like borte som jeg er i alle de bildene av dere på sosiale medier som jeg ikke er tagget i. Jeg er borte fra deres liv, men jeg sitter fortsatt med mitt liv i hendene, alene.

Alene foran boken min med forhåpentligvis blanke ark. Sannheten er at jeg kommer aldri til å starte helt med blanke ark, for problemene mine og tankene mine står med liten skrift fremst i boken. Jeg innser at den lille skriften fremst i boken kan ikke strykes for det er en del av meg, og en del av hvordan jeg er som person. Det er ikke mulig å bla over den første siden med liten skrift for nå er det på tide å ta tak i livet mitt. Slik som jeg vil at du også skal ta tak i livet ditt som sitter med akkurat samme følelser.